True Grit (2010)

Endelig Coen igjen, med en John Wayne remake denne gang. Den niende oscarfilmen er i boks, bare "The Kids are Alright" gjenstår. Mattie Ross (Steinfeld) vil hevne farens død, og tilkaller hjelp fra "et ekte mannfolk", sheriffen Rooster Cogburn (Bridges). Denne står nok for meg som den beste filmen blant de nominerte, i sterk konkurranse med Black Swan. Jeff Bridges og nykommeren Hailee Steinfeld er fantastiske. Lite å utsette på denne, og må ses igjen snart. 9/10.

United 93 (2006)

En film om 11 sep 2001, som omhandler situasjonen og kaoset rundt en av flykapringene som fant sted. Riktig så realistisk setting, ingen overdrivelser og ganske jordnært. Ingen spesielt kjente skuespillere er også et pluss i en sånn type film. Et godt alternativ til feks World Trade Center som blir en tullefilm i forhold (og forsåvidt uansett). 7/10.

The Fighter (2010)

Boksefilm med Mark Wahlberg og Christian Bale hvor sistnevnte gikk ned en del kilo for rollen. Uten han hadde nok dette vært en helt ordinær film. Basert på en sann historie, hvor Micky (Wahlberg) sliter med innpåslitne familiemedlemmer, blant annet den narkomane broren Dicky (Bale) som vil hjelpe til med boksekarrieren.
Tipper Bale får sin etterlengtede oscar her, sammen med Melissa Leo (som spilte moren). Smeller til med 8/10, tross en gjennomsnittlig story, men får hjelp av sterke biroller her.

Chariots of Fire (1981)

Er på oscarkjøret nå. Britisk film denne gang om OL i Paris 1924 hvor to briter, derav en jøde og en kristen er såpass kjappe at de kjemper om gullmedaljene. Denne vant altså for beste film 1981 og beste sang av Vangelis (i sterk konkurranse med Indiana Jones håper jeg). Das Boot burde vel strengt tatt vunnet, men det er en annen sak. Heldigvis er det ikke en straightforward film, så sånn sett overrasker den positivt og er interessant, fordi det ikke bare er en ren sportsfilm. Ellers en liten rolle her med Alice Krige, som skremte vettet av meg i Ghost Story (1981) da jeg var liten. 7/10.

Sleuth (1972)

Milo Tindle (Michael Caine) møter Andrew Wyke (Laurence Olivier) for å få lov og gifte seg med hans kone. Andrew derimot har visse betingelser, og vil at Milo skal stjele juvelene hans. Havnet nok litt i skyggen av The Godfather på samme tid. Uflaks, men sabla godt skuespill og drivende god film. Sitter og ikke aner hva som skal skje, og sånt liker man :)
9/10.

127 Hours (2010)

Enda en oscarkandidat. Aron Ralston (James Franco) skal tilbringe de neste dagene med klatring. Istedet blir han sittende fast i et hull, uten å ha sagt i fra til noen om hvor han skal. En historie fra virkeligheten gjør det hele mer troverdig, og forventningene mine var knyttet opp mot hva han gjør, hvordan han tenker osv. Danny Boyle løser det greit, men her skulle jeg kanskje ikke visst hva som skjedde før jeg så filmen. Ble sittende og vente på at ting skjedde, og mulig hadde filmen fått bedre dybde med en mer merittert skuespiller, siden han skal bære hele filmen alene (Tom Hanks i Cast Away, et veldig godt eksempel). Vet heller ikke helt hvor godt jeg likte de tredelte sekvensene, men det varte ikke så lenge, så det får være greit. 8/10.

The King's Speech (2010)

Oscarfesten fortsetter. Nominert til 12 priser fikk jeg vite før jeg så denne, og det setter jo forventningene i høyspenn. Men ja, hva skal vi si, jeg syns dette var en fin og fornøyelig film som gjør det den skal. Kong George IV sliter med stamming, og når han stadig skal holde taler, passer ikke det så bra. Lionel Logue (Geoffrey Rush, som er glitrende) blir satt på oppgaven. Morsom for all del, og Geoffrey Rush og Colin Firth tar kanskje hver sin oscar her? Men beste film? Jeg har andre favoritter, og likte blant annet Black Swan bedre, på grunn av dens intensitet, så kanskje det var en dårlig ide og se begge disse på samme dag. 8/10.

Black Swan (2010)

Oscarfilm igjen. Ikke siden V for Vendetta har vel Natalie Portman spilt i en skikkelig film (bortsett fra Brothers), så dette var på tide. Hun får nok oscar beste rolle for denne, og fortjent er det. I stykket Svanesjøen eksisterer det to roller, White Swan og Black Swan. Hun mestrer White Swan fint, men den andre krever litt mer finesse. En psykologisk dansehorror film dette. Meget bra og dvden havner i hylla. 9/10.

Somewhere (2010)

Mye skal til for å toppe Lost in Translation, en av mine yndlingsfilmer. Og denne kan minne om det samme konseptet: Mennesker som tilsynelatende er lykkelige og har alt, men som likevel er utilpasse. Jeg forbinder ikke Stephen Dorff med gode filmer, så denne blir hans foreløpige beste. En fin og stille film med naturlige trekk, bonus for stadige gode soundtrack i filmene til Sofia Coppola.
7/10.

In the Loop (2009)

Etter at en britisk politiker kommer med sleivuttalelser angående krig er forviklingene i gang. Dette må være britisk humor på sitt beste, og kan minne om The Office i blant. "To walk the road of peace, sometimes we need to be ready to climb the mountain of conflict". Uvant å se James Gandolfini snakke generell amerikansk, etter å ha sett fire sesonger av Sopranos, det var liksom noe som ikke stemte. Peter Capaldi burde definitivt vært oscarnominert til beste birollefigur her, men det skjer vel neppe. Denne må ses igjen. Sterk 8/10.

Piranha (2010)

Alexandre Aja er en regissør jeg har sans for etter Switchblade Romance og The Hills Have Eyes. Dette derimot er bare tull. Riktignok komediske elementer her blant all spisingen, og noe av det treffer blink. Et jordskjelv fører til åpningen av en underjordisk passasje hvor endel pirayaer oppholder seg, og de er litt hissigere enn de vanlige. Overraskende driv og underholdning langs veien, og mye pupper og pirayaer. Håper på en god gammel mørk Aja-film neste gang.
6/10