filmer mai juni

12/7 - The Life of Emile Zola (1937)
10/7 - Nights of Cabiria (1957)
10/7 - The Broadway Melody (1929)
9/7  - Payback (1999)
9/7  - La Horde
7/7  - An Education (2008)
7/7  - The Man From Earth (2007)
6/7  - Source Code (2011)
4/7  - Mad Max (1979)
3/7  - Around the World in 80 Days (1956)
27/6 - Midnight in Paris (2011)
26/6 - The Age of Stupid (2008)
25/6 - Days of Heaven (1978)
25/6 - Limitless (2011)
24/6 - Hereafter (2010)
24/6 - The Adjustment Bureau (2011)
20/6 - Charade (1963)
19/6 - Howl (2010)
19/6 - Sunrise (1927)
18/6 - The Bourne Identity (2002)
18/6 - Escape From New York (1981)
18/6 - You, Me & Dupree
17/6 - Pride & Prejudice
15/6 - The Tourist (2010)
11/6 - Michael Clayton
9/6  - My Left Foot (1989)
9/6  - En dag Uten Krig (2005)
6/6  - Flipped (2011)
5/6  - Looking For Eric (2009)
2/6  - Mary & Max (2009)
2/6  - Sherlock Jr
2/6  - The General
29/5 - Elle s'appelait Sarah
28/5 - Phenomena
27/5 - A Perfect World
26/5 - Funny People
21/5 - Double Jeopardy
19/5 - Trolljegeren (2010)
18/5 - Invasion of the Bodysnatchers (1978)
17/5 - Invasion of the Bodysnatchers (1956), The Bridge on the River Kwai (1957)
16/5 - The Best Years of Our Lifes (1946)

Hereafter (2010)

Siste Clint Eastwood-filmen ute, starter brutalt med en tsunami, men er egentlig en ganske rolig, vakker og sår film. Flotte skuespillerprestasjoner, og Bryce Dallas Howard er en av dem. 8/10.

I Saw the Devil (2010)

Oioioi. Koreansk drama/thriller fra 2010, med Oldboy-hovedrolleinnehaveren i en sentral rolle her også. Skremmende, fæl og glimrende, og ikke noe for småunger. 9/10. Kanskje 10/10 ved neste gjensyn. Frister nesten å si fjorårets beste?

Empire of the Sun (1987)

En av få Steven Spielberg-filmer jeg ikke hadde sett ennå. Christian Bale spiller en snodig unge som holder seg flittig opptatt mens krigen herjer. Han burde kanskje fått oscar allerede her? Noen typiske amerikanske fakter også her i dette krigsdramaet, men likevel god. 8/10.

Double Jeopardy (1999)

Dette er en sånn typisk Hollywood-film som går seint på tv, men noen ganger funker det også. Libby (Ashley Judd, hvor ble det av henne?) skal på seiltur med mannen sin, og det går ikke helt som hun hadde tenkt. Mange ulogiske ting, men det er sånt man kan velge og ikke bry seg om. Faktisk ganske underholdende, 7/10.

The Rite (2011)

Anthony Hopkins borger jo vanligvis for kvalitet, og jeg levde i troen da jeg satte på dette, i tillegg er Michael Håfstrøm regissør (1408, Ondskan). Basert på en sann historie om utdrivelser av djevler. Starter forsåvidt interessant, men uti filmen begynner det å helle. Se heller The Exorcism of Emily Rose eller rett og slett The Exorcist. 5/10.

Top Secret! (1984)

En tøysefilm fra Zuckerbrødrene og Jim Abrahams. Etter å ha blitt bortskjemt med Airplane, Hot Shots og Mannen med den Nakne Pistol-filmene, falt nok denne litt igjennom. Men noen morsomme (og tåpelige) påfunn hadde den da. 6/10.

La Vie En Rose (2007)

Om den franske sangeren Edith Piaf og hennes strabasiøse liv på godt og vondt. For her er det opp- og nedturer for å si det sånn. Marion Cotillard er ikke til å kjenne igjen, og ble overrasket at hun gjorde en så god rolle. 8/10.

Psycho (1960)

To klassikere på samme dag, litt eldre film her. Akkurat i det jeg nevnte Se7en som verdens beste thriller, får jeg denne opp i fanget og det er en god utfordrer. Topp 5 er det hvertfall, og en av Hitchcocks beste. 10/10.

Se7en (1995)

Er vel ikke så mye som trengs å si her. Ses for n'te gang. Beste thriller noensinne? Ja, jeg tror nok det. 10/10.

Pale Rider (1985)

Av og med Clint Eastwood. Hvorfor har jeg ikke sett denne tidligere? Klassisk begynnelse med den ensomme rytter, denne gangen er navnet hans Preacher, men er han en egentlig en prest? Eastwood er beinhard som vanlig, og jeg faller for slike filmer. Artig med en ung Chris Penn her også. 9/10.

Cursed (2005)

Med Christina Ricci og Jesse Eisenberg. Laget av Wes Craven film, mannen bak Skrik-filmene. Vet ikke helt hva han tenkte på her, men dette syns jeg ikke var spesielt imponerende. Tvert imot kanskje noe av det verste jeg har sett på lang tid. Starten med Portia De Rossi's inntreden som spåkone kan nesten tolkes som en spøk med publikum. Mulig det skulle være morsomt, men jeg syns ikke det. 4/10.

Miami Vice (2006)

Michael Mann, regissøren bak Heat, Collateral, The Last of the Mohicans og The Insider lager altså en helaftens film basert på 80-talls-serien som undertegnede riktignok ikke har sett. Uansett, dette var kjedelige og uinspirerende greier. Intensiteten fra Heat er borte, figurene kjenner vi ikke, og dermed mister jeg interessen. 5/10.

The Brave One (2007)

Med Jodie Foster og Terrence Howard. Den kvinnelige versjonen av Death Wish. Kjæresten til Erica Bain (Foster) blir banket opp og vel så det, dermed er det klart for hevntokter. Foster gjør det bra hun og overbeviser bedre enn filmen sånn sett. Også fin rolle av Howard, rart fyren ikke har spilt i flere bedre filmer. Men hvis vi ser bort ifra visse urealistiske situasjoner, er det en god drama-thriller. 7/10.

Tonari no Totoro (1988)

Min Nabo Totoro på norsk. Japansk animert film av Miyazaki (Spirited Away).
To søstre med sin far på flyttefot, moren på sykehus, en kjempekanin og en kattebuss er noen av ingrediensene. Søt film dette. 8/10.

Ladyhawke (1985)

Eventyr med Michelle Pfeiffer og Matthew Broderick, samt Rutger Hauer. Richard Donner har her laget en fortelling om umulig kjærlighet hvor Navarre (Hauer) blir en ulv om natta og Isabeau (Pfeiffer) en hauk om dagen, som Gastone (Broderick) vikler seg inn i. Veldig 80-talls, trivelig å se på, men blir noe lang i lengden. 6/10.

The Man From Earth (2007)

En liten perle her. Professor John Oldman skal flytte og naboene kommer over for en siste hilsen. Men hvorfor flytter han vekk hvor han trives så godt?
Fantastisk story med relativt ukjente skuespillere. Litt søkt til tider kanskje, men hvem bryr seg om det. 8/10, nærmer seg 9 for plottet.

Analyze This (1999)

Komedie med Robert De Niro og Billy Crystal. Mye tøys og tull da Paul Vitti (De Niro) trenger psykologtimer etter å ha gått på en smell. Liker jo slike filmer med stalkere som plager andre, og denne er absolutt severdig og morsom til tider. 7/10.

Mr. Brooks (2007)

Kevin Costner som leiemorder, går dette an da? Javisst, det gjør det. En av de bedre thrillerne jeg har sett de seineste årene tror jeg, selv om jeg er usikker på Demi Moore's rolle i filmen (både hennes og filmens). Dette er bra saker, og en av sluttscenene fikk jeg midt i fleisen. 8/10.

Lange Flate Ballær 2 (2008)

Dette er altså toern, og denne gangen har de fått med seg Don Johnson faktisk. Noe av humoren fungerer ganske bra, selv om den er billig. Syns jeg kjente igjen litt Armageddon-takter på slutten også. Uansett positivt møte med disse gutta, uten å ha sett eneren ennå, og med forventningene på et lavnivå. 6/10.

The Killing Fields (1984)

Vi befinner oss i Kambodsja, hvor Røde Khmer herjer. Basert på en sann historie om Dith Pran, en lokal journalist og en amerikansk, Sydney Schanberg. Fikk en litt dokumentarisk følelse av denne filmen, og det funker bra. De 140 minuttene gikk ganske fort. Kjekt å se Sam Waterston igjen (fra serien I'll Fly Away). Ellers sterke saker, 8/10.

Angel Heart (1987)

80-talls film med Mickey Rourke. Gåtefull krim da privatetterforsker Harry Angel (Rourke) skal finne en mann på oppdrag fra en mystisk fyr kalt Louis Cyphre (De Niro). Fantastisk atmosfære i en mystisk forsvinningssak gjør at denne er en liten favoritt hos meg. Rourke gjør en veldig god figur her. Når slutten glir over i rulleteksten er bare en utrolig fin overgang (eller undergang, haha). 8/10.

True Romance (1993)

Tarantino-skript regissert av Tony Scott, bør bli bra det. Har sett denne mange ganger før, og skuffer ikke nå heller. Litt kornete bilde av og til, men det er vel dvd'en. Utrolig mange kjente fjes her: Gary Oldman, Brad Pitt, James Gandolfini, Patricia Arquette, Christopher Walken, Chris Penn, Christian Slater, Dennis Hopper, Val Kilmer, Samuel L Jackson. Slå den. Scenen med Hopper og Walken er så god at filmen er verdt å se faktisk bare på grunn av den. 8/10.

Who's Afraid of Virginia Woolf (1963)

Gjensyn for andre gang, dette dramaet med Elisabeth Taylor og Richard Burton i en av deres mange filmer sammen, hvor nok denne må være den beste av disse. Mange stormfulle scener her hvor ekteparet inviterer hjem et yngre ektepar til 'fun and games' som de kaller det. Liker denne godt, faktisk enda bedre enn første gang. 9/10.

Tron: Legacy (2010)

Oppfølger av kultfilmen Tron fra 1982 med Jeff Bridges. Han spiller igjen Kevin Flynn som er forsvunnet, og fokuset er denne gang på sønnen, som tilfeldigvis havner i computer'n på samme måte som faren gjorde i originalen. Joseph Kosinski gjør en god regidebut, storyen er tynn som sagflis men filmen er gjennomført. Effektene er strålende og soundtracket til Daft Punk er absolutt fantastisk. Garrett Hedlund gjør en grei jobb, Olivia Wilde er et friskt pust og Jeff Bridges gjør det han skal. 7/10.

Ghost Story (1981)

En av mine barndomsgrøssere ses opp igjen. Fire eldre karer leser spøkelseshistorier for hverandre i vintermørket foran peisen, kan det bli triveligere enn det? Det viser seg fort at noen vil noe annerledes. Alice Krige er skummel som juling og det funker fortsatt, fikk noen grøsninger her og der. Noen billige triks fins riktignok, men stemningen er god likevel. 8/10.

The Last American Virgin (1982)

Gary ser Karen og blir forelsket på et blunk. Denne stalker-aktige fyren gjør sitt for og prøve å bli kjent med henne. Samtidig er hans to andre kamerater også på jakt. På visse områder er dette kanskje 80-tallets svar på American Pie og andre såkalte teenage-komedier. Samtidig er den sår og realistisk til en viss grad. Filmen er egentlig ikke kjempebra, men slutten kommer jeg til å huske godt, og veier opp for det som gikk dårlig her. 7/10.

Better Off Dead... (1985)

Tidlig komedie med John Cusack (som visstnok hater denne filmen den dag i dag). Lane Meyer (Cusack) mister kjæresten sin til den sleske kjekkasen på skolen, og prøver å vinne henne tilbake. Morsom film med mange tullete og meningsløse scener, men det gjør det jo ekstra gøy. Ekte 80-tallsfilm med mye god musikk. Er i godt humør og knaller til med 8/10.

Miller's Crossing (1990)

Gangsterfilm fra Coen-brødrene. En annerledes gangsterfilm får man si. Plottet kan virke diffust, og man må nok se denne flere ganger for å få med seg alt som blir sagt. Men Gabriel Byrne som Tom Reagan er en beinhard type som gjemmer seg under hatten sin. Ellers mange andre sprø karakterer som det er alltid er i Coen-verdenen. Lite å utsette på her, 9/10.

Cleopatra (1963)

En hyllest til Elisabeth Taylor. Det er tid for en av verdens dyreste filmer om en av, om ikke verdens mest kjente kvinne. Slagscenene ble droppet pga for store kostnader, og 20th Century Fox gikk nesten konkurs. 4 timer og 10 minutter lang er den, og det merkes. Jeg er glad i pratefilmer og den slags, men dette blir veldig mye teatralsk pjatt mellom Cleopatra og Cæsar/Antony etter min smak, til at den er interessant nok. 6/10.

It (1990)

Filmatisering etter en Stephen King-roman, og da kan det gå den ene eller andre veien. Her havner det over snittet. En rekke barnedrap forekommer i den ellers rolige byen Derry, og en klovn er blitt sett i området. Det starter riktig så bra, jeg får den gode King-feelen med suspensen og drapsmysteriet som herjer i byen. Barneskuespillerne er dyktige, og jeg tenker umiddelbart på Stand By Me (1986) som sammenligning. Etterhvert daler det nok litt i kvalitet i denne tre timer lange filmen (eller miniserien), men syns den likevel holder stilen og den røde tråden ut. 7/10.

Material Girls (2006)

Komedie med søstrene Hailey og Hilary Duff. Kosmetikkfirmaet deres får seg et støkk når det oppdages uforutsette bivirkninger. Kan det være en sabotør i bildet? Enkel, fjasete, ufarlig og kanskje aktuell hvis du er fryktelig sliten etter en veldig lang dag på jobb, eller egentlig ikke. 4/10.

Upperdog (2009)

Norsk film uten Kristoffer Joner, ikke verst. Faktisk er det fire ukjente skuespillere som gjør en veldig god innsats her. Vi følger fire (eller to) hovedpersoner der historiene smørjes sammen ved bekjentskaper og tilfeldigheter. En god film, men litt ufokusert som dekker hevn, krigstraumer og separerte adopsjonssøsken som finner hverandre igjen. 7/10.

Where the Wilds Things Are (2009)

Max er en gutt med god fantasi. Etter en krangel med moren forviller han seg i en verden av troll. Miks dette sammen med personsymbolikk og og et herlig musikkspor fra Karen O så sitter man igjen med en godfølelse. Mye ansvar står på hovedrolleinnehaveren her som er veldig naturtro. Stressvennlig film. 9/10.

True Grit (1969)

Etter å ha sett remaken først, var det på tide å se originalen med John Wayne. Man skjønner godt hvorfor Coen-brødrene valgte å lage denne på ny, en halvgjemt western som jeg ikke hadde hørt så mye om før remaken var der. Men dette er bra, historien er den samme, og John Wayne (som fikk oscar for beste hovedrolle her) gjør seg godt som Rooster Cogburn, og en noe eldre Mattie Ross (Kim Darby) gjør en fin prestasjon. 8/10.

Hot Tube Time Machine (2010)

Mer tøys. Fire karer (blant dem John Cusack) drar på tur, og blir sendt tilbake til 80-tallet da de bader i et varmebasseng. Jepp, dette er plottet, og det er forsåvidt morsomt det, men her er det mye vas og formaliteter før det hele er ferdig. Lo et par ganger i løpet av filmen, og potensialet kunne vært bedre. Likevel en helt grei søndagsfilm hvis man ikke orker noe komplisert. 6/10.

Tucker & Dale vs Evil (2010)

Hvorfor ble ikke denne skrekk-komedien oscarnominert? Tucker & Dale er to karer som skal fiske, drikke øl og kose seg. De møter på noen ungdommer som mistolker situasjonen. Dette var morsomt og underholdende, god humortiming. Tucker & Dale er sjarmerende karer som man faktisk bryr seg om, og det sier litt med tanke på filmens innhold. 8/10.

The Kids Are All Right (2010)

Den siste oscarnominerte filmen er i boks, og dette var nok den svakeste. Barna til de lesbiske mødrene vi følger møter sin biologiske far og det gir uante konsekvenser. Jeg vet ikke helt hva, men den har ikke nerven som skal til for å sjokkere skikkelig eller for at vi skal bry oss noe særlig om karakterene. Lite troverdig historie også i dette vaskeekte dramaet. Mye negativt her, men skyldes nok mest forventningene til oscarnominasjonen. Ellers godt skuespill. 6/10.

Krull (1983)

I denne wannabe-Star Wars filmen fra 80-tallet skal våre helter befri prinsessen fra The Beast og "The Slayers" som de kaller seg. Dette er bare tøys, dårlig effekter og skuespill under snittet, men likevel veldig sjarmerende, så jeg har ikke hjerte til å slakte den helt heller. Men dette er nok en film man må se tidlig som barn, hvorfor gikk denne hus forbi? Artig med tidlige roller av Liam Neeson og Robbie Coltrane. 5/10.

Rottenetter (2009)

Norsk film som handler om litt av hvert, en slags hevnfilm fra finansmiljøet i Stavanger. Etter en lovende start med en hissig telefonsamtale sitter jeg med et håp om at dette er severdig. Men etterhvert syns jeg denne blir noe uklar og lite troverdig i sjangeren "hvordan bli rik til enhver pris". 5/10.

True Grit (2010)

Endelig Coen igjen, med en John Wayne remake denne gang. Den niende oscarfilmen er i boks, bare "The Kids are Alright" gjenstår. Mattie Ross (Steinfeld) vil hevne farens død, og tilkaller hjelp fra "et ekte mannfolk", sheriffen Rooster Cogburn (Bridges). Denne står nok for meg som den beste filmen blant de nominerte, i sterk konkurranse med Black Swan. Jeff Bridges og nykommeren Hailee Steinfeld er fantastiske. Lite å utsette på denne, og må ses igjen snart. 9/10.

United 93 (2006)

En film om 11 sep 2001, som omhandler situasjonen og kaoset rundt en av flykapringene som fant sted. Riktig så realistisk setting, ingen overdrivelser og ganske jordnært. Ingen spesielt kjente skuespillere er også et pluss i en sånn type film. Et godt alternativ til feks World Trade Center som blir en tullefilm i forhold (og forsåvidt uansett). 7/10.

The Fighter (2010)

Boksefilm med Mark Wahlberg og Christian Bale hvor sistnevnte gikk ned en del kilo for rollen. Uten han hadde nok dette vært en helt ordinær film. Basert på en sann historie, hvor Micky (Wahlberg) sliter med innpåslitne familiemedlemmer, blant annet den narkomane broren Dicky (Bale) som vil hjelpe til med boksekarrieren.
Tipper Bale får sin etterlengtede oscar her, sammen med Melissa Leo (som spilte moren). Smeller til med 8/10, tross en gjennomsnittlig story, men får hjelp av sterke biroller her.

Chariots of Fire (1981)

Er på oscarkjøret nå. Britisk film denne gang om OL i Paris 1924 hvor to briter, derav en jøde og en kristen er såpass kjappe at de kjemper om gullmedaljene. Denne vant altså for beste film 1981 og beste sang av Vangelis (i sterk konkurranse med Indiana Jones håper jeg). Das Boot burde vel strengt tatt vunnet, men det er en annen sak. Heldigvis er det ikke en straightforward film, så sånn sett overrasker den positivt og er interessant, fordi det ikke bare er en ren sportsfilm. Ellers en liten rolle her med Alice Krige, som skremte vettet av meg i Ghost Story (1981) da jeg var liten. 7/10.

Sleuth (1972)

Milo Tindle (Michael Caine) møter Andrew Wyke (Laurence Olivier) for å få lov og gifte seg med hans kone. Andrew derimot har visse betingelser, og vil at Milo skal stjele juvelene hans. Havnet nok litt i skyggen av The Godfather på samme tid. Uflaks, men sabla godt skuespill og drivende god film. Sitter og ikke aner hva som skal skje, og sånt liker man :)
9/10.

127 Hours (2010)

Enda en oscarkandidat. Aron Ralston (James Franco) skal tilbringe de neste dagene med klatring. Istedet blir han sittende fast i et hull, uten å ha sagt i fra til noen om hvor han skal. En historie fra virkeligheten gjør det hele mer troverdig, og forventningene mine var knyttet opp mot hva han gjør, hvordan han tenker osv. Danny Boyle løser det greit, men her skulle jeg kanskje ikke visst hva som skjedde før jeg så filmen. Ble sittende og vente på at ting skjedde, og mulig hadde filmen fått bedre dybde med en mer merittert skuespiller, siden han skal bære hele filmen alene (Tom Hanks i Cast Away, et veldig godt eksempel). Vet heller ikke helt hvor godt jeg likte de tredelte sekvensene, men det varte ikke så lenge, så det får være greit. 8/10.

The King's Speech (2010)

Oscarfesten fortsetter. Nominert til 12 priser fikk jeg vite før jeg så denne, og det setter jo forventningene i høyspenn. Men ja, hva skal vi si, jeg syns dette var en fin og fornøyelig film som gjør det den skal. Kong George IV sliter med stamming, og når han stadig skal holde taler, passer ikke det så bra. Lionel Logue (Geoffrey Rush, som er glitrende) blir satt på oppgaven. Morsom for all del, og Geoffrey Rush og Colin Firth tar kanskje hver sin oscar her? Men beste film? Jeg har andre favoritter, og likte blant annet Black Swan bedre, på grunn av dens intensitet, så kanskje det var en dårlig ide og se begge disse på samme dag. 8/10.

Black Swan (2010)

Oscarfilm igjen. Ikke siden V for Vendetta har vel Natalie Portman spilt i en skikkelig film (bortsett fra Brothers), så dette var på tide. Hun får nok oscar beste rolle for denne, og fortjent er det. I stykket Svanesjøen eksisterer det to roller, White Swan og Black Swan. Hun mestrer White Swan fint, men den andre krever litt mer finesse. En psykologisk dansehorror film dette. Meget bra og dvden havner i hylla. 9/10.

Somewhere (2010)

Mye skal til for å toppe Lost in Translation, en av mine yndlingsfilmer. Og denne kan minne om det samme konseptet: Mennesker som tilsynelatende er lykkelige og har alt, men som likevel er utilpasse. Jeg forbinder ikke Stephen Dorff med gode filmer, så denne blir hans foreløpige beste. En fin og stille film med naturlige trekk, bonus for stadige gode soundtrack i filmene til Sofia Coppola.
7/10.

In the Loop (2009)

Etter at en britisk politiker kommer med sleivuttalelser angående krig er forviklingene i gang. Dette må være britisk humor på sitt beste, og kan minne om The Office i blant. "To walk the road of peace, sometimes we need to be ready to climb the mountain of conflict". Uvant å se James Gandolfini snakke generell amerikansk, etter å ha sett fire sesonger av Sopranos, det var liksom noe som ikke stemte. Peter Capaldi burde definitivt vært oscarnominert til beste birollefigur her, men det skjer vel neppe. Denne må ses igjen. Sterk 8/10.

Piranha (2010)

Alexandre Aja er en regissør jeg har sans for etter Switchblade Romance og The Hills Have Eyes. Dette derimot er bare tull. Riktignok komediske elementer her blant all spisingen, og noe av det treffer blink. Et jordskjelv fører til åpningen av en underjordisk passasje hvor endel pirayaer oppholder seg, og de er litt hissigere enn de vanlige. Overraskende driv og underholdning langs veien, og mye pupper og pirayaer. Håper på en god gammel mørk Aja-film neste gang.
6/10